Etter at det viste seg at jeg hadde synkende symfysemål pluss at ultralyden viste at babyen var litt mindre enn "normalen" så har jeg vært litt ekstra på vakt.. selv om begge jordmødrene (både min faste og hun som gjorde ultralyden) var overbevist om at alt var bra og at det er helt normalt så begynner man jo så lett å tvile.. og så gjør man det dummeste man kan gjøre, å google rundt. Og vips så er man inne på sider med forferdelige historier om alt som har gått galt med andre og begynner å bekymre seg for at det skal hende med oss også..
Uansett, har vært ekstra på vakt gjeldene fosterbevegelsene. I en periode nå så har de fulgt et veldig regelmessig mønster for når hun er veldig aktiv og ikke, så jeg har på en måte vent meg til deg. Og så plutselig i går, eller begynte vel dagen før det også så var hun veldig rolig. Fikk bare noen små spark/bevegelser nå og da og absolutt ikke den massive aktiviteten jeg har følt hver dag i en lang periode. I går var en veldig stille dag, den mest rolige på veldig lenge - så da ble jeg jo selvfølgelig ekstra bekymret. Men så kommer vi til i dag og hun tar igjen alt dobbelt føles det som! Bevegelsene er flere, oftere og kraftigere - nesten så jeg får litt panikk innimellom og tenker at nå behøver jeg en pause snart, men så i neste sekund så tenker jeg at jeg heller vil ha det sånn enn ikke sånn. Ja ja.
I går fikk jeg forresten for første gang se og kjenne en kroppsdel som stakk ut skikkelig, en liten spiss kroppsdel som buktet seg ut rett ved siden av navelen. Skvatt litt til, men det var veldig hyggelig - spesielt da siden jeg hele dagen hadde gått og ventet på mer action der inne i fra. Tenk at det er vår lille jente som er der inne, en blanding av M og meg... 100% kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar