Gravid 18 fulle uker - Hovne føtter!

I dag er det 18 fulle uker og i morgen går jeg altså inn i uke 19. Og i går kveld merket jeg at jeg har fått hovne føtter, allerede! Trodde virkelig ikke at det skulle komme så tidlig, ikke noe morsomt. Har fått ben som ser ut som to stokker, kulene på innsiden av anklene har nesten helt forsvunnet. Kanskje derfor jeg har følt meg så innmari sprengt de siste dagene.. kroppen min begynner å fylles med vann føles det ut som. Da er det vel bare å begynne med støttestrømper, problemet er bare det at det er jo sommer og da vil jeg jo gå med shorts, skjørt og sandaler.. passer ikke helt med støttestrømper..

I og med at jeg er så høy, 180 cm og alltid vært tynn så sier alle "ja, men du kommer jo bare til å få en søt liten mage".. yeah right! det føles ikke sånn ut nå for å si det sånn. Føles mer ut som jeg kommer til å gjøre en Jessica Simpson! Jeg tror ihvertfall at mitt bilde av at jeg kommer til å få en søt liten mage og ikke så mye mer kommer til å knuses relativt snart. Nå føles det som at alt utvikler seg i rekordfart, det har liksom bare eksplodert. Nå virker det som at jeg øker i str bare fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden.

Jeg er ikke så bra med det her å bli større og føle at alt strammer overalt, både klær og kropp. Jeg vet jo at det er en grunn til det, verdens mest fantastiske grunn til og med, men jeg har veldig vanskelig for å akseptere det. Mest tror jeg fordi jeg ikke vet hvordan det kommer til å slutte og hvordan det kommer til å bli etter graviditeten. Kommer jeg til å kjenne igjen meg selv? Jeg er redd for å ende opp med en helt ukjent kropp. Kommer jeg til å klare å like kroppen min igjen? Og kommer M til å like kroppen min! Fysj, mange egoistiske tanker, men det er 100% ærlige tanker, jeg kan bare ikke late som ingenting og at det ikke plager meg bare for at andre synes man er idiot som i det hele tatt tenker sånne tanker. Babyen betyr jo alt. Jo, men jeg har aldri vært en babyperson. Mitt mål i livet har aldri vært en baby. Babyer skremmer meg.

Høres sikkert veldig rart ut med tanke på hvor mye vi har kjempet for å få til det her. Og jeg er jo glad og taknemlig, det skal bli helt fantastisk å bli en liten familie på tre. Det er ikke noe annet jeg heller ønsker nå enn det. Men det er vel lov å si at babyer skremmer meg for det?