M og jeg diskuterte det i går.. vi har jo hele tiden sagt at vi skal vente de "obligatoriske" 12 ukene, men etter at jeg fortalte til en annen ivf'er som fikk barn for et halvt år siden, at jeg nå hadde plusset så har vi nok ombestemt oss. A fortalte at når hun hadde vært på sin første UL etter 7 uker og de hadde konstantert at alt så bra ut, så hadde de sagt til henne at det ikke var noen vits å vente til 12 uker.
Så nå har vi sagt det, at om alt er ok etter UL om 3,5 uke så skal vi fortelle. Orker ikke å vente lenger. M sa at han nesten holder på å sprekke over å ikke kunne si noe. Han hadde så lyst til å si det til alle kameratene sine på middagen de hadde for to dager siden. De fleste har allerede fått barn og noen venter sitt første nå i sommer.
Foreldrene mine vet det allerede, men ikke M sine foreldre eller søsken. Han gleder seg veldig :)
Og det er jo faktisk sånn at man ikke er helt trygg etter 12 uker heller.. så når vi har gått så langt som at vi kan se at det banker et hjerte så vil vi dele gleden og forventningene. Og går det galt, ja - da vet familien og vennene våre det også og vi kan være lei oss sammen. Hvorfor er man egentlig så redd for at folk skal vite at det ikke går bra? Jeg forstår ikke helt hvorfor man er så redd for det. Er det for at vi alle vil gi inntrykk av at vi lever så perfekte liv, at vi er lykkelige og ikke har noen motganger? Sånn er jo faktisk ikke livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar